Sebraklanner
Sebraklanner
Sebraklanneren blir ofte oppdaget om våren når de voksne billene svermer mot lys.
De kan treffe vinduer og samle seg i vinduskarmen. Larvene, derimot, unngår lys. Hjemme kan de av og til forårsake skader på matvarer og tekstiler, mens de i museer og samlinger kan være alvorlige skadedyr.
Utseende
Hannen av sebraklanner (Trogoderma angustum) er 2,2–2,8 mm lang og svart til brunsvart med tre hvite tverrbånd på dekkvingene, noe som gir den navnet sebraklanner. Hunnen er større, 2,8–3,9 mm, og har en mer rødbrun til svart farge, med gulhvite tverrbånd på dekkvingene. Hannen har parallelle kroppssider, mens hunnen er bredere bak. Antennene, som har 11 ledd, skiller seg mellom kjønnene; hunnens antenner er mindre og tynnere, med en mørkebrun klubbe på de tre siste leddene.
Larvene er dekket av tett, lysebrun behåring med en lang hårpensel på bakenden og korte, mørke hårdusker på de bakerste leddene. Larvene kan bli opptil 8 mm lange. De ligner sterkt på larvene til vepsebolklanner og kan kun skilles fra disse ved hjelp av detaljer som krever sterk forstørrelse.
Utbredelse
Sebraklanneren har sitt opphav i Sør-Amerika og har spredt seg til Nord-Amerika, Europa og Asia gjennom varetransport. I Europa ble den først registrert i Stettin, Polen, i 1921. Den ble senere oppdaget i Tyskland i 1938 og ble særlig utbredt i Berlin. Nå er den vanlig over hele Nord- og Mellom-Europa. I Storbritannia ble den først funnet i 1996.
I Norge ble arten registrert for første gang i en leilighet i Oslo i 1975, og i Tromsø i 1978. I starten spredte den seg i og rundt disse byene, men har etter hvert blitt funnet i flere byer, i både bolighus, museer og næringsmiddelbedrifter. I dag finnes den nesten over hele landet og er et av de vanligste skadedyrene sendt til Folkehelseinstituttet for artsbestemmelse.
Næringspreferanse og utvikling
Sebraklanneren er mer altetende enn de fleste klannere. Larvene gnager på både tørket dyre- og plantemateriale som døde fluer, tørt kjøtt, fuglefjær, pels, hasselnøtter, mandler, hvete-, rug- og havrekorn, riskorn, maiskorn, makaroni, kjeks, sjokolade og ost.
Ved romtemperatur og god tilgang på mat har billene ofte to generasjoner årlig. Hunnen parer seg dagen etter klekking fra puppen og legger egg tre til seks dager senere, fra fem til 62 egg. Eggene klekkes etter 10–16 dager, i gjennomsnitt etter 12 dager. Larvene holder seg ved matvaren der de ble klekket og spiser alt før de flytter seg videre. Utviklingstiden varierer mye, selv under like forhold. De fleste larvene har åtte til tolv hudskifter over fem måneder, men enkelte bruker mye lengre tid. Hos noen larver med lang utviklingstid er det registrert opptil 32 hudskifter. Larvene forpupper seg inni siste larvehud og klekker som voksen bille etter 11–17 dager.
Larvene er svært motstandsdyktige mot sult og kan overleve i måneder uten mat. Når mat mangler, kan de gjennom flere hudskifter bli stadig mindre, nærmest fortære seg selv.
Skade
Det er larvene som gjør skade ved å gnage. De voksne billene lever sannsynligvis av nektar, slik som andre nærbeslektede arter. Larvene har spesielt vært problematiske som skadedyr i museer, der de har gnagd på pelsverk, skinnklær og utstoppede dyr.
I insektsamlinger kan de små larvene komme inn i eskene gjennom små sprekker og ødelegge hele samlingen. Også herbarier kan bli angrepet, spesielt hvis de inneholder tørket sopp eller planter med kjøttfulle blomsterknopper som tistler.
På grunn av larvenes mange hudskifter finnes det ofte mange tomme hudskall etter dem. I boliger er larvene ofte funnet på kjøkkenet, for eksempel i tørre osterester og kornvarer. I ett tilfelle ble mange larver oppdaget bak et stråtapet som var limt med hvetemelsklister. Der levde de av døde brødbiller og tørt hvetemelsklister. I et annet tilfelle gjorde sebraklanneren betydelig skade på skinnbindene til gamle bøker og spiste selve skinnet, i motsetning til andre biller som angriper limet i ryggen.
Larvehudene er tett dekket av små, pilformede hår. Disse hudskallene og hårene kan lett spres med trekk og pustes inn, noe som kan føre til allergiske reaksjoner.
Bekjempelse
Hvis det oppdages mange voksne sebraklannere i et hus, tyder det ofte på at det finnes et sted med god tilgang på mat til larvene. Det er viktig å finne dette stedet og gjøre tiltak der. Her vil man kunne se både levende larver og tomme larvehuder.
God rengjøring med støvsuger og frysing eller kassering av angrepne varer og gjenstander er som regel tilstrekkelige tiltak.
Når næringsgrunnlaget fjernes, vil billene også forsvinne. Museer bør fryse alt relevant materiale før det legges inn i samlingene.
