BIER

Honningbiene, med sin sterke behåring, spiller en uvurderlig rolle som pollinatorer i naturen. Disse fantastiske skapningene har brune til rød- eller gulbrune behårete tverrstriper på bakkroppen og en lodden forkropp. I motsetning til villbier, har de tett behårede øyne som hjelper dem med å orientere seg i miljøet. Akkurat som humlene, har honningbiene en lang tunge som de bruker til å suge nektar dypt nede i blomster.

Mange mennesker forveksler ofte honningbier med stikkveps på grunn av utseendet, men forskjellene er tydelige. Stikkvepsen har sparsomt behårete tverrstriper som er sterkt gule og svarte, en sparsomt behåret forkropp og mangler den lange tunga til biene og humlene. Videre bygger stikkvepsen papiraktige bol, mens bier og humler ikke gjør det. Det finnes også blomsterfluer som etterligner utseendet til bier, veps og humler, men enkelt åskiller dem ved at de bare har to vinger, mens bier, veps og humler alltid har fire vinger.

Identifisering av skadedyr

For å kunne håndtere skadedyr effektivt, er det viktig å kunne identifisere dem riktig. I en artikkel i Skadedyrveilederen kan du finne mer informasjon om dette emnet.

Livet til honningbier

Honningbier er sosiale insekter med fascinerende livssykluser og oppgaver. I et biesamfunn finner vi arbeidere, dronninger og droner. Arbeiderne og dronningene er hunner, mens hannene (dronene) kun har en kort levetid og deres eneste oppgave er å pare seg med en dronning.

På sommeren består samfunnene av opptil 60 000 individer. Hver kube har kun én eggproduserende dronning som legger opptil 2000 egg hver dag og kan leve i flere år. Før nye dronninger klækkes, kan de gamle dronningene ta med seg halvparten av bisamfunnet og begynne på en sverming.

Arbeidernes oppgaver endrer seg gjennom livssyklusen. De starter som innearbeidere og fortsetter som ungepassere, deretter blir de nektarsamlere og pollensamlere. Etter pollensamlingstiden lever de bare noen få uker. Unntaket er arbeidere som blir født sent på året og ikke har passet yngel. Disse arbeiderne vil overvintre sammen med dronningen og kan leve i nesten ett år. Honningen de samler brukes som næring gjennom vinteren. Arbeiderne sitter i en klase rundt dronningen og produserer varme, slik at dronningen holdes varm gjennom vintermånedene. Dette skiller honningbier fra veps og humler, der arbeidere og gamle dronninger dør om høsten, og kun de unge dronningene overlever for å overvintre.

Sverming og hvordan håndtere det

Sverming er en naturlig prosess der en dronning tar med seg en stor gruppe arbeidere for å etablere et nytt samfunn. Birøktere prøver vanligvis å hindre sverming, da det kan føre til tap av honningproduksjon. Når bier sværmer, kan det være et imponerende og til tider skremmende syn, med en sky av bier og intense summe-lyder. Etter en stund vil svermen slå seg ned, vanligvis i et tre eller på en vegg. I begynnelsen er det mye aktivitet rundt landingsstedet, men etter hvert roer biene seg og danner en klase rundt dronningen. På dette stadiet er de vanligvis rolige og utgjør ingen fare for mennesker som oppholder seg i nærheten.

Før biesvermen slår seg ned, spiser de seg mette på honning. De venter rolig på speiderbiene som leter etter et nytt hjem for dem. Det er viktig å ikke forstyrre biene på noen måte eller kaste steiner mot dem. Vanligvis vil svermen fly videre etter en dag eller to, men i kaldt vær kan de bli værende lengre. Hvis de blir sittende for lenge, kan de begynne å bygge bikaker. Hvis de finner et egnet hulrom i et tre eller en bygning, som et hull i en vegg, tak eller pipe, kan de etablere seg permanent og bli der i mange år.

Hvis du oppdager en sverm og ønsker å få den fjernet, er det best å kontakte en lokal birøkter. De har erfaring og utstyr som trengs for å fange en sverm inn i en kube. På grunn av bekymringer relatert til sykdommer og parasitter, er det spesielle krav til håndtering av svermer med ukjent opphav. Disse kravene er nedfelt i "Forskrift om birøkt" og inkluderer blant annet plasseringen av svermene og behandling av fangede svermer. Det er derfor ikke alle birøktere som er villige til å ta vare på en fanget sverm, noe som kan føre til at svermen avlives. I slike tilfeller kan det være nødvendig å kontakte et skadedyrfirma som kan ta seg av fjerningen og avlivingen av biene.

Etablering av biekolonier og fjerning av etablerte samfunn

Når biene har funnet et permanent hjem og etablert seg, blir det vanskeligere å fjerne dem. Selv erfarne birøktere kan ha utfordringer med å samle inn en langvarig bienklynge. Å ha et bisamfunn i vegger eller tak over flere år er uheldig. I tillegg til støy og økt trafikk inn og ut av huset, kan biene forårsake skade på bygningsmaterialer over tid.

Hvis du oppdager et etablert samfunn inne i en vegg eller et tak, bør du forsøke å fjerne hele samfunnet etter å ha blottlagt det. En birøkter kan deretter forsøke å fange inn hele bisamfunnet. I de fleste tilfeller vil man imidlertid trenge hjelp fra en godkjent skadedyrbekjemper som kan avlive biene og rense ut vokstavler og honning.

Det finnes ulike metoder for å oppdage etablerte biekolonier, for eksempel ved å føle etter varme på veggen eller bruke et infrarødt kamera. Biene produserer varme, så det kan være en indikasjon på bienes tilstedeværelse. En annen mulighet er å prøvebore og se om det kommer ut honning og voks, som er en tydelig indikator på bolet. Det anbefales ikke å bare bore hull i veggen der bolet er og sprøyte inn gift, da dette kan føre til råtnende bier inni veggen eller taket. Den resulterende stanken vil være uutholdelig, og problemet med råteskader kan forverres. Andre insekter kan også invadere stedet og leve av biene når giften forsvinner.

Bistikk og allergier

Honningbier har en brodd med kraftige mothaker, og når de stikker, blir brodden ofte sittende igjen i huden. Deler av bia, inkludert giftkjertelen, blir revet ut, og bien dør, mens giftkjertelen fortsetter å pumpe gift. Veps og humler derimot, kan stikke mange ganger uten å miste brodden.

For de fleste er bistikk ubehagelig, men ikke farlig. Vanlige reaksjoner inkluderer hevelse og rødhet rundt stikkstedet. Giften fra stikket løser opp celler, inkludert små blodårer, noe som kan føre til at stikket blir blått og senere gult. Stikk i munn eller svelg kan imidlertid føre til pusteproblemer, og i slike tilfeller bør man søke legehjelp umiddelbart. Hvis man blir stukket av en hel sverm, kan det potensielt være livstruende. Noen mennesker kan ha voldsomme reaksjoner etter en enkeltstikk, med hevelse, angst, lavt blodtrykk og svimmelhet. I verste fall kan dette føre til allergisk sjokk, en farlig og potensielt dødelig reaksjoner.

Personer med kjent allergi mot bier bør kontakte en lege før birøktsesongen og få resept på en engangssprøyte med adrenalin som motgift. Denne sprøyten bør alltid være tilgjengelig, da allergisk sjokk kan oppstå raskt etter et bistikk. Samme prinsipp gjelder for vepsestikk. En annen metode som brukes for å håndtere allergier mot biforstikk er "hyposensibilisering," der man gradvis blir utsatt for økende doser av gift under nøye overvåkning for å oppnå en grad av immunitet.

Villbier og viktigheten av å bevare dem

Villbier refererer til solitære bier og humler. Solitære bier enten lever alene og tar vare på avkommet selv, eller de danner fellesskap hvor flere hunnbier tar vare på sitt eget avkom innenfor et begrenset område. Noen ganger utvikler de seg til små sosiale samfunn med samarbeidende individer. Disse villbiene er ofte sjeldne, og de kan være de eneste pollinatorene for visse planter. Videre utgjør de ingen trussel for mennesker. Det er derfor viktig å aktivt bevare villbiene, selv om de befinner seg i områder som barnehager.