Hjortelusflue 

Hjortelusflue 

Hjortelusflua (Lipoptena cervi) er en blodsugende parasitt som lever på hjortedyr som rådyr, elg og hjort. Om høsten lander den ofte på mennesker. Fluene kan krype rundt i hår, skjegg og klær, både utenpå og under. Vanligvis stikker de ikke mennesker, men hvis det skjer, kan stikket klø i lang tid. 

Hjortelusflua, også kalt elgflua, er flat og krabbelignende med kraftige klør på beina. Hodet er bredere enn det er langt, og de små antennene sitter sunket ned i små groper. Kroppen er 4,5–5 mm lang. Den klekkes om høsten med vinger, men disse kastes når den finner en vert. Korte vingestumper blir stående igjen. Etter det første blodmåltidet svulmer bakkroppen. 

Det finnes over 150 ulike arter av lusfluer i verden. I Norge finnes åtte arter, inkludert hjortelusflua. Fem arter går på fugler, én på hest og én på sau. Fuglelusfluer finnes over hele landet. Mange forveksler fuglelusfluer med hjortelusflua, selv om de ofte befinner seg langt unna hjortelusfluas utbredelsesområde. Fuglelusfluer stikker sjelden, mens hjortelusflua kan stikke mennesker. Den er også svært plagsom fordi den er tallrik om høsten, når mange bruker skogen til bærplukking, soppturer eller jakt. 

Utbredelse 

Hjortelusflua finnes i hele Europa og de nordlige delene av Asia. Den har også blitt innført til Nord-Amerika. I Norden er den vanlig i Danmark, Sørøst-Norge og Sør-Sverige nord til ca. 61°N. I Finland har den spredt seg helt til 65°N, altså innerst i Bottenvika. 

Fra 2015 ble det gjort flere funn i ytterkantene av Nordmarka og noen få i de indre delene. Den er nå også vanlig i Vestfold, sørøstre deler av Buskerud og Telemark. Det ser ut som hjortelusflua også har spredd seg uavhengig fra Kristiansand og områdene rundt, siden det lenge ikke var noen funn mellom Langesund og Arendal. Dette "hullet" ser ut til å ha blitt tettet fra 2015, da den ble funnet nær Tvedestrand. I 2022 er hjortelusflua hovedsakelig funnet i lavlandsområdene i Sørøst-Norge og langs kysten på Sørlandet, samt noen få funn i sørøstlige Rogaland. 

Den geografiske spredningen av hjortelusflua i Norden henger sammen med den store økningen i bestanden av elg og rådyr fra 1960-tallet. Tettheten av vertsdyr må være høy nok til at lusflua lettere finner verter, noe som bidrar til mer effektiv spredning.

Hjortelusflua foretrekker elg, hjort og rådyr, og sjeldnere dåhjort, som vertsdyr. I Finland er de funnet på reinsdyr i skogsområder, men reinsdyr er en dårlig vert, med lav suksess for avkommet. Hjortelusflua er mest tallrik på elg – det er telt opp til 16 000 individer per dyr, mens flere hundre individer er vanlig. Hester og kyr kan også få dem på seg, men lusflua kan ikke utvikle seg på disse dyrene. Selv om hjortelusflua ofte slår seg ned på mennesker eller hunder, kan den heller ikke formere seg på disse. 

Livssyklus 

Voksne hjortelusfluer klekkes fra august til oktober og leter aktivt etter en vert. I spesielt varme somre, som i 2018, ble de observert allerede i slutten av juli. Lusfluene sitter stille i busker og trær og venter på at dyr skal passere. Ved temperaturer under 5 °C er de inaktive. Når vertsdyret oppdages, flyr de raskt og målrettet mot det og tar seg straks til rette i hår og pels. Hvis de ikke finner en vert innen fem dager, dør de sannsynligvis. Når de først har funnet en vert, forblir de der resten av livet. Vingene kastes umiddelbart, og lusflua kan aldri fly igjen. 

Etter landing suger hjortelusflua blod fra verten for første gang, og etter cirka 14 dager blir den kjønnsmoden. Lusfluene parer seg på verten og overvintrer i pelsen. 

Hjortelusflua har en spesiell livssyklus. Den utvikler én larve om gangen i morens kropp, hvor den mates med et næringsrikt sekret fra spesielle kjertler. Når larven er fullt utviklet, fødes den som en puppe. Puppen er oval, noe flat og svart, og faller raskt ut av pelsen. Den blir liggende på bakken eller snøen til neste sensommer/høst, når den klekker. Dødeligheten blant voksne lusfluer gjennom vinteren er trolig lav, men de overlever ikke sommeren fram til neste generasjon klekker. 

Stikk av hjortelusfluer 

Hjortelusflua kan stikke mennesker, men det skjer sjelden. For noen er stikket smertefullt, mens andre ikke merker det. Reaksjoner som opphovning og kløe er vanlige. Fra utlandet er det kjent tilfeller hvor stikket utvikler seg til en hard, rød kul etter tre dager. Kulen kan klø intenst i 14–20 dager, og i ekstreme tilfeller kan kløen vare i opptil ett år. Selv om lusflua kan suge blod fra mennesker, vil den ikke kunne overleve på det. Det som oppleves som mest plagsomt, er fluas kravling i hår og klær. 

I Mellom-Europa er det indikasjoner på at hjortelusflua kan spre bakterien *Bartonella schoenbuchensis* fra rådyr til mennesker. Det er mulig at den intense kløen skyldes en *Bartonella*-infeksjon. Flere *Bartonella*-varianter er senere funnet hos norske hjortedyr, men det er ikke bekreftet at disse gir sykdom hos mennesker. Siden hjortelusflua kun bruker én vert og kaster vingene etter å ha funnet den, er det liten risiko for at den sprer smittestoffer mellom dyr og mennesker – med mindre smitten kan overføres fra morflua til avkommet, slik det er påvist for *Bartonella schoenbuchensis*. 

Forebygging og behandling 

Hjortelusflua angriper både dyr og mennesker, uansett om man er i tett skog eller åpne områder som hogstfelt. Mange opplever plutselig å få en sverm av lusfluer på seg. Dette kan skje på steder hvor elg ofte hviler om vinteren, og der mange pupper har falt av. 

Det er vanskelig å beskytte seg mot hjortelusflua. Vanlige myggmidler har liten effekt. En finsk undersøkelse viste at fluene tiltrekkes oftere av svarte og røde klær enn hvite. De lander også oftere på overkroppen, spesielt ryggen, og områder som avgir varme. Å bruke hvit jakke eller caps kan derfor redusere antall fluer som lander. Det er lurt å plukke dem av seg raskt etter landing, før de finner vei inn i klær eller hår. Lusflua tåler hardt trykk og kan ikke klemmes i hjel mot huden. Den beste metoden er å gripe den mellom fingrene og kaste den vekk. Har de først kastet vingene, kan de ikke oppsøke andre verter.